Sunniva Wilberg Halvorsen

De fleste blogger har kun 1-3 innlegg før de glemmes bort og dør. Denne bloggen har ligget i dvale, mens livet har båret oss videre. Jeg har hele tiden tenkt å skrive noe snart. Men samtidig er det ikke alt som hører hjemme på internett før det er fordøyd og kan presenteres i etterpåklokskapens lys.

Sommeren i fjor ble veldig rar. Det var sommeren da alt gikk til helvete, men hvor det også gikk veldig, veldig bra. I mai 2019 hadde jeg en liten periode med masse tiltak, etter en lang vår med slitsom graviditet. Da ble det dyrket i vei, og vi pløyde til og med opp ny åker i den dypere jorda nord for huset. Ting så skikkelig bra ut, og i mitt overmot drev jeg til og med og dealet med en dame som skulle selge meg mohairgeiter. Det er nemlig de beste, kuleste og fineste geitene, og det er et eget spinneri i telemark man kan selge den sykt fine ulla til. Heldigvis kom jeg aldri så langt som til faktisk å hente geitene (hvordan henter man egentlig geiter fra Østfold til Vestfold? Leier dem inn på Bastøferga? Har dem på tilhengeren, festet med lastestropper? Låner noens hestehenger?).

Men altså åkeren, den ble det egentlig bare noe av fordi mannen tok over alle de tunge oppgavene jeg var overbevist om at jeg fint kunne gjøre selv. Mitt tips til andre gravide er å ikke satse på å rydde nytt åkerland hovedsakelig for hånd. Selv om du føler deg mye bedre i andre trimester.. Men sammen fikk vi poteter, mais, og diverse beter og rotgrønnsaker i jorda. Og jeg dyrket til mitt nye urtebedd. Urtebeddet fortjener en egen post, minst, kanskje fler. Jeg kjøpte en snasen elektrisk ugressbrenner, som skulle gjøre kort prosess.

Mai og juni kom og gikk, og jeg var veldig gravid og litt betenkt med tanke på hvordan vi skulle håndtere høstonna vår når babyen hadde planlagt ankomst 20. oktober. Men snart var det ferietid, og da ville vi jo få ro til luking og annen småbrukskos. Men livet er ikke så lett å planlegge. Samme dag som ferien startet gikk vannet, i uke 25. Og sommeren ble helt annerledes.

Da den første frykten og fortvilelsen hadde lagt seg, ble klart at lillebror kanskje kunne bli i magen noen uker til. Jeg måtte bare ligge stille mest mulig. Først to uker på Rikshospitalet, så tre uker på lokalsykehuset. Langt borte fra toåringen min, mannen min og gården min. Mens jeg sørget over at graviditet og barsel ikke skulle bli som håpet, og over sommeren som rant forbi, trøstet Heltemannen og den store lille gutten vår seg med endeløse mengder jordbær med melk. Og så plukket de sukkererter til mamma. Sukkerertene slo nemlig skikkelig godt til. Fram til de ble slukt av ugresset. For ugresset vokste og kvalte det meste av årets avling – mens jeg gomlet sukkererter på sykehuset.

Det er en trøst i at visstnok var fjoråret et dårlig potetår. Det ble hvertfall langt mindre avling hos oss enn året før. Det meste av det vi satte i jorda fikk vi aldri høstet, til tross for at min far luket i flere dager i åkeren vår. Det eneste som virkelig lyktes var myntebeddet. Jeg vurderer å døpe om bruket vårt til Myntegården og leve av (på) myntegelè. Fortrinnsvis med rødmuggost til. Jeg endte opp med å kunne spise muggost ti uker før termin.

De siste dagene før lillebror kom fikk jeg være hjemme på permisjon på dagtid, og kunne ligge i hengekøya under piletreet sammen med storebror. Da den lille utålmodige babyen kom 12. august, snørte hverdagen seg enda mer sammen. Vi levde i en boble hvor alt dreide seg om å balansere kengurukos på sykehuset og å lage en trygg hverdag for storebror. Jeg måtte lære å tenke mindre på alt vi ikke fikk til, og mer på det vi faktisk klarer. Det er en vanskelig øvelse. Vi fikk kanskje ikke dyrket så mye i fjor, men vi lyktes med å dyrke fram det aller viktigste.