I år (2019) feirer vi julaften hjemme for første gang. Så da tenkte jo jeg at jeg må komplettere julepynten med en skikkelig julekrybbe. Etter å ha lett på nett og besøkt Bok og medias store krybbeutstilling var jeg skikkelig skuffa. Jeg fant ingen krybbe med ammende Madonna. For de som ikke vet det, så henger jo nyfødte i puppen nesten kontinuerlig. Konseptet med å legge fra seg jesusbarnet i krybben er åpenbart en tolkning av en fyr som visste nada om babyer. Så for å veie opp for julens manglende ammerepresentasjon, og fordi internettet trenger mer pupp, tar jeg ansvar og gir dere årets beste puppedamekalender.
1.desember: Langtidsamming, eller storbarnsamming. Både Jesus, WHO og en ukjent 1500-tallsmaler i Brugge synes det er fint at barn får pupp til de er minst to år. Det er sunt, koselig og naturlig.
2. Desember: Ammende Maria er jo selvsagt en egen sjanger I kirkekunsten; Virgo Lactans eller Madonna Lactans. Kultusen rundt Maria ble populær I løpet av 400-tallet, da Maria fikk den klassiske Modergudinnens rolle. I senantikken var det særlig Isis-kulten som stod sterkt, og Isis ble ofte avbildet ammende Horus-barnet. Dermed falt det seg sikkert naturlig å fremstille en ammende Maria, særlig i den koptiske kirken i Egypt. Ammemadonnaene ble også veldig populære i ikonografien i russisk og gresk ortodoks tradisjon. I løpet av 1100-tallet kom det en ny puppebølge med Cisternsienserne, noe vi skal komme tilbake til en annen dag. Dagens bilde er hentet fra et koptisk kloster i Saqqara, Egypt, og er fra 5-600-tallet. Legg merke til Marias drevne puppegrep!
3. desember: Den hellige Moder Maria og renessansemaleren Michel Sittow vil i dag fortelle alle ammekvinner at det er helt ok å lese litt i en bok eller surfe litt på mobilen mens man ammer. For amming tar himla lang tid, og selv om babyen er et deilig lite gudsunder kan man ikke bare stirre henfallent og beundrende på den i timesvis. Man er en god nok mor om man multitasker litt innimellom kos og nærhet. Legg merke til hvordan Jesus holder beskyttende rundt kosepuppen sin; akkurat sånn gjør babyer. Jeg tror mester Michel, som levde ca. 1469 – 1525, var en pappa og hadde sett litt amming på nært hold.
4. Desember: Morsmelk er best. Dette var særlig sant i en tid før moderne helsevesen og mathygiene, da alternativene i bestefall var melk fra geit eller ku, og spedbarnsdødeligheten var skyhøy. I vår tid kan morsmelkerstatning være fullgod næring for barnet, så fremt man har tilgang på rent vann og rene flasker. Magi blir det dog ikke. Jo mer det forskes på morsmelk, jo mer fremstår dette hvite gull som ren magi. Eller guddommelig alkymi. Ikke bare inneholder melka levende immunceller, dreper kreft, virus og bakterier , nei den beskytter også barnet og gir barnet det det trenger av både næring og immunstoffer i en spesialtilpasset cocktail. Mor og barn kommuniserer på mystisk vis via barnets spytt, slik at morsmelka tilpasses barnets behov for beskyttelse. I middelalderen ble melk tolket som omdannet blod, og utifra denne tankegangen kom teologene frem til at Jomfru Marias melk var en slags parallell til Jesu blod. Og stort mer magisk og hellig kunne vel ikke noen substans være i middelalderen. Dagens bilde viser et spesielt frisk og velfødd Jesusbarn og en skikkelig fin madonnabrystvorte. Det er malt i Napoli av Giovanni Ricca på begynnelsen av 1600-tallet.
5. desember: Melkerusbabyer er noe av det skjønneste som finnes, det synes nok Maria også. Hun ser jo ganske rørt ut, mens gamle gubbe-Josef er mest lattermild. Skjønnhet er jo i øyet som ser, selv om det nok også handler litt om hvilke erfaringer man selv har med seg i møtet med kunsten. Bildet dukket blant annet opp i en tråd på nett om stygge babyer i renessansekunst. Så det er mulig jeg snakker fra ammetåka når jeg synes at lille melkemette babyjesus som sover med armen godt om puppen er innmari skjønn, og ikke så ulik min egen lille melkelarve. Så får det ikke hjelpe at puppen er rar og trillrund og nesten uten brystvorte. Joos van Cleve malte denne lille familien på begynnelsen av 1500-tallet. Han kan ikke klandres for hvor kjip den apokryfe historien om Maria og Josef er, jeg tror ikke engang han mente å male et ekkelt bilde. Tvert om så er jo personene fremstilt med kjærlighet og innlevelse, det er to dedikerte foreldre og en deilig liten baby vi ser på bildet. Igjen handler det jo om hvilke kulturelle briller man ser kunsten med.
6. desember: Baby Jesus grabber etter puppen, for nå har han blitt stor og vet hva han vil ha. Puppen gir jo både kos, trygghet og favorittmaten, så ikke så rart man må eie litt på den og prøve å få seg en liten sutt. Å kose på puppen er en innebygget reaksjon i babyer som ammes, og kan utvikle seg til ganske insisterende grabbing etterhvert som babyen vokser. Lenge etter at vi sluttet å amme kommer det fortsatt iblant en liten hånd og vil kose litt på puppen. Sånn bare for å bekrefte at den fortsatt finnes. Den grabbingen er både koselig og litt slitsom, det synes visst Maria også. Raffaellino del Garbo malte disse litt slitne foreldrene med grabbejesus, på begynnelsen av 1500-tallet. Engelen ser igrunnen litt sliten ut hen også..
7. Desember: På populær forespørsel skal vi i dag snakke litt om St. Bernard av Clairvaux og hans uvanlig nære forhold til Maria. Bernard (1090-1153) var en superpriviligert adelig fyr fra Burgund. Som så mange historier om hvor hardt det er å være rikmannsbarn, så var barndommen hans preget av en fraværende far som prioriterte å være korsfarer og jordeier. Dermed fikk han et svært nært forhold til moren sin, som var av den fromme sorten. Resultatet var at Bernards ungdomsopprør bestod i å ta med seg sine 31 beste venner, inkludert brødre og fettere, og dra i kloster. Dette innebar at Burgund nesten ble tømt for unge riddere.. Bernards videre karriere bestod i å grunnlegge et eget kloster, bli frontfigur for Cistercienserordenen og Tempelridderordenen, skrive masse brev, samt poesi og diverse religiøse tekster. Dessuten ble han opphav til sin egen variant over ammemadonna-temaet: Lactatio Bernardi. En gang Bernard knelte i ivrig bønn foran en figur av Madonna som ammet Jesus, slapp Jesus taket i puppen, og Maria spruta melk rett i munnen på Bernard. Og siden Den hellige morsmelk er Best, gav den ham visdom, kurerte en øyesykdom, og gav ham en visjon av at Maria også var hans mor, og alle menneskers mor. Bernard var 1100-tallets store mann, og dette melkemirakelet i 1146 gav en oppblomstring i både mengden av ammemadonnaer i kunsten og i Mariakultusen generelt. Jeg er usikker på om Lactatio Bernardi kan tas til inntekt for kryssamming og morsmelkdonasjon, men tar med meg at man trenger ikke skjems om man spruter litt på sidemannen om babyen plutselig slipper puppen..
8. desember: I går ble vi godt kjent med St. Bernard, og lærte at Maria er alle menneskers mor. Maria på sin side tar ansvar og tandemammer liten og stor… Kunstneren er ukjent, maleriet er malt i perioden 1700-1799, i Cusco i Andesfjellene i Peru. Det heter Virgen de la Merced con San Pedro Nolasco, og fremstiller altså et under der St. Pedro Nolasco fikk litt hellig pupp.
Det var altså ikke bare St. Bernard som fikk æren av å få litt Hellig melk av Madonna selv. Også St. Augustin, St. Dominic, St. Cajetan, og St. Peter Nolasco , samt noen ikke navngitte munker, skal ha fått slik underfull morsmelk. Det var selvsagt ingenting seksuelt i at disse gamle munkene hadde mystiske dieopplevelser med Maria selv – tvert om kan Gautier de Coinci (1177–1236) fortelle at Mariamelken gav en tilfredsstillelse som gjorde det lettere for munker og prester å holde kyskhetsløftene sine..
I dag klarte jeg ikke begrense meg, beklager. Som plaster på såret skal dere få et bonusbilde laget av Josefa de Óbidos ca. 1660-1670.
9.desember: Jeg lover at vi snart skal vende tilbake til Marias søte ammeboble. Men først må vi se litt mer på hvor bra Den Hellige Morsmelk er. Maria har nemlig ikke bare omsorg for hellige gamle menn, men også for syndere i Skjærsilden. Med sine melkedonasjoner trøster og hjelper hun de stakkars sjeler til å utholde sine pinsler. Morsmelk skal forøvrig ha smertelindrende effekt på babyer også. Bildet er fra 1498, og heter «Madonna del Suffragio».
Bonusbilde av Maria som donerer melk til syndere, med hjelp av Jesusbarnet: The Virgin and the Souls of Purgatory by Pedro Machuca, 1517.
10. desember: Ammer man en baby blir man raskt klar over at amming må skje på babys premisser; puppen må fram på kort varsel hvorsomhelst, nårsomhelst. Dermed må man kle seg deretter. Historisk drakt har nok skjelden gitt mulighet til den enkle «trøye ned, genser opp» som vi har. Og selv om vi har enkle og lette klær, er det fortsatt digg å ha genser med ammeåpning. Selvsagt har man hatt enkle løsninger for dette også i middelalder. Man har i liten grad sittet med babyen under kjolen. En løsning er jo selvsagt å ha en drakt som åpner fra toppen. Da blir man sittende med hele overdelen bar, noe som kan være kaldt, upraktisk og ikke alltid sosialt akseptabelt. Det finnes plenty madonnaer med toppåpning (sjekk 1. og 3. desember), en del av dem har et slør drapert over bryst (se 5. desember) og skulder så hun ikke blir så bar. Langt mer spennende er alle de interessante ammeåpningene vi kan se i ammemadonnakunsten. Jeg holder det for sannsynlig at disse gjengir de historiske ammeåpningene, siden drakten ofte ellers er svært detaljert. Her har Bernardino Luini foreviget en kjole med vertikale slisser over hvert bryst – i både overkjole og underkjole. Maleriet er fra 1520-tallet, men denne type ammeåpninger går igjen i flere madonnaer gjennom middelalderen (se 6., 8. og 9. desember).
11. desember: Dagens pupp er malt av den florentinske mesteren Luca Signorelli (1450-1523). Her ser vi en annen snedig ammeåpning: Snøreliv, over en underkjole med vertikale slisser. Jesus har et klart eierforhold til madonnas pupp. Legg merke til alle de små hodevinge-babyenglene, de ser litt triste ut, de skulle nok gjerne hatt en liten sup de og..
12. desember: Maria har nettopp vært på helsestasjonen, aka hos de kloke konene i landsbyen, og fått høre hvor viktig det er å ha godt samspill med babyen sin. Derfor har de nå fult fokus og øyenkontakt seg imellom. Kosehånda til Jesus går på puppen. Jeg tror han har en rosenkrans rundt halsen som bitesmykke? Bildet er malt av den navnløse flamske maleren som går under kunstnernavnet Mesteren fra Frankfurt (ca. 1460-1533). Hen viser oss her en meget detaljert alternativ ammeåpning – Snøreliv, med snorene fortsatt i, er skjøvet til side, og underkjolen er trukket ned. Sjekk ut den heftige gullbrokadekjolen, stingene rundt toppen av serken og deilig varm pelskappe – her er detaljene på plass. Lurer på om Frankfurtmesteren har en grunn for å være navnløs?
13. desember: Fra Queen Mary Psalter fra ca 1310-1320, har vi en liten gotisk ammemadonna. Hun har kjole med ammeåpning foran, mulig åpningen er midt på? Englene heier på ammingen og svinger røkelseskar i vilden sky, så det knapt er ro å få..
14.desember: Om det er en fyr i kunsthistorien vi kan stole på at kunne greiene sine og fikk med seg de viktige detaljene, så er det jo Leonardo da Vinci. Madonna Litta ble malt i (ca.) 1490 – og her ser vi tydelig at de vertikale ammeåpningene har snøring.. Maria holder sin litt sprellende baby på en hengiven måte, som snart vil gi henne senebetennelse i hendene om hun ikke finner en mer avlastende positur. Jesus har en meget symbolsk kose-gullfink, det bidrar nok ikke til en rolig og fokusert ammesituasjon..
Og siden det ikke er noen skam å male det samme flere ganger tar vi også dette bonusbildet malt i periode 1500-1510.. Denne gang med enda mer heftig hodesjal. merk at Maria her satte den tunge babyen fra seg, hun fikk nok vondt i hendene..
15. desember: Denne leende babyen er egentlig bare Roger Van der Weydens unnskyldning for å briefe med at han behersker dybdeperspektivet til fulle. Bildet er malt ca. 1435-1440. Mannen på bildet er evangelisten Lukas, som tar ivrige notater mens han hører på Marias fødselshistorie.
16. desember: Ydmyk madonna. Ammemadonnatradisjonen hører sammen med en tradisjon for å framstille en ydmyk Madonna, i enkle klær, ofte sittende på bakken. Dette i kontrast med bildet av Maria Himmeldronning. I middelalder kunne adel og overklasse ha ammer. Da som nå var det vanskelig å få til ammingen, og med uår, krig, pest og fortapelse rett rundt hjørnet, hadde de definitivt mer å stresse med enn det vi har. Da var det ikke så rart om man mistet melken. Status og sosiale konvensjoner kunne også være grunner til å velge å ha en betalt amme. Med skyhøy spebarnsdødelighet må de som ble ammet ha hatt en mye større overlevelsessjanse enn de som fikk dyremelk, grøt, most fisk, øl eller hva nå man hadde for hånden. Kryssamming innad i familier var nok vanligere da enn nå, for vanlige folk. Betalte ammer kan ha vært et statussymbol. Men Maria satte et godt eksempel i sin ydmykhet, og ammet gutten selv. Og ydmykhet var jo veldig trendy i middelalder. La oss håpe denne trenden gjorde det kult å amme babyen sin selv.
17.desember: Humblebragging-Madonna, eller Agnes i Senga. Når man er førsteelskerinne til den franske kongen, og skal avbildes som ydmyk og mild Madonna Lactans, så kan man godt inkludere et lite anstrøk av Himmeldronningstil også. Man må kanskje holde en baby, men det viktigste er jo å få vist fram puppen sin. Visstnok var dette favorittpuppen, som hun gjerne viste fram i tide og utide. Agnès Sorel (1422 – 1450) er den personifiserte grunnen til at dronninger aldri må stole på sine Ladies-in-waiting. Agnes var elskerinnen til Karl VII (han som var kompis med Jean d´Arc) og fikk fire døtre med ham. Jeg mistenker at hun ikke ammet dem selv. Agnes frontet (heh) trenden med veeldig vide og lave utrigninger, noe som fikk erkebiskopen i Reims til å skrive indignerte brev til kongen. Tipper kirken syntes det var stas at hun fikk være modell for Madonnamalerier.. Maleren av kongelig pinupmadonna med eplepupp er forøvrig Jean Fouquet.
18. desember: I dag har jeg lyst til å lede oppmerksomheten mot ammegrepet. Det er mulig dette er en ikonografisk symboltung håndstilling? Grepet er så likt på så mange bilder (se 1., 2., 13., og 15. desember), at jeg mistenker det finnes kunsthistorikere og teologer som kan forklare symbolikken i brystet som klemmes sammen mellom pekefiner og langefinger og skyves mot baby. Uansett så er dette nøyaktig det ammegrepet som jeg ble instruert i på ammepoliklinikken. Man klemmer puppen litt flatt sammen slik at den får plass i babyens lille munn. Dessuten må man gjerne holde puppen på plass for babyen, så den får et godt grep. Amming er overraskende vanskelig, og ikke så lett å få til helt på egenhånd. Det er mulig at amming er selvforklarende og intuitivt om man har vokst opp i en storfamilie der det alltid er noen som ammer. Men for de av oss som ikke har det, er det fint å få litt hjelp og å bli vist hvordan det gjøres. Det er fristende å se for seg at ammemadonnaene har hatt en slik veiledende funksjon, for unge kvinner som ikke har hatt tilgang på all kvinnefellesskapets samlede kunnskap. Kirkekunst har jo hatt en belærende funksjon på allmuen. Dessverre tror jeg ikke att det står en middelaldersk ammemafiasammensvergelse bak Madonna Lactans tradisjonen. Ammegrepet er nok bare oppstått i kunsten på grunn av observante malere og en tradisjon for å kopiere hverandre. Men kanskje kan de ha hatt en utilsiktet positiv effekt, både ved å fremme amming og å formidle ammegrepet? Dagens maleri er laget av Artemisia Gentileschi (1593 – c. 1656). Hun var en av de første anerkjente kvinnelige malerne, og hadde definitivt en feministisk agenda i kunsten sin.. dette bildet malte hun omtrent samtidig med at hun selv fikk barn.
19. desember: Madonna med den grønne (amme)puta, ca. 1507-1510, av Andrea Solario. Her er håndgrepet på plass, hun har funnet seg en god avlastende pute, og har fin kontakt med barnet sitt. Når det er slik er et bare kos med ammingen, enten man er Himmeldronning eller hattemaker.
20. desember: En liten familie på flukt. Ammemadonnatradisjonen forsvant utpå 1600-tallet, men temaet finnes igjen i «flukten til Egypt»-malerier. Her hviler familien, mens Maria og Jesus har en liten kosestund med pupp og trøst. Visste Maria om alle de døde babyene i Bethlehem? Hadde hun mareritt fulle av Ramaskrik? Gikk de stadig og snudde seg i frykt for patruljer fra styresmaktene? Tenkte Maria på alt hun ikke tok med seg da de forlot hjemmet sitt? På om hun ville se igjen familie og venner noen gang? Heldigvis for Herr og Fru Davidsen var de ikke ureturnerbare asylsøkere, ei heller båtflyktninger. Avstandene i Midtøsten er også ganske små; i følge googlemaps tar det 147 t å gå de 720 km fra Bethlehem til Egypt. Det sies vel ikke noe om hvor de dro, så jeg plottet inn Kairo / Memfis. Det tok nok litt lenger tid med dårligere veier. Selv om romerne nok hadde gjort sitt for den lokale infrastrukturen, så er det ikke sikkert familien våget å holde seg på hovedveien til Egypt. Hvor raskt kan man egentlig flykte med et evig ammende spedbarn? (om de gikk tolv timer hver dag brukte de kanskje to uker på reisen). Det skal ikke mye til å se for seg hvor slitne, redde og fortvila Maria og Josef var. De var nok ikke så opptatt av hvorvidt Deilig er jorden synges på norske skoler, men kanskje lurte de på om Josef skulle få seg en jobb i Egypt?
21. desember: ‘Og Jesus sa til dem: «Hvis dere synes det er så himla sjenerende at mødre gir barna sine bryst i det offentlige rom, så får dere dra til dere øynene og gå hen og skamme dere. For thi jeg sier Eder, barn skal alltid få mat, trøst og omsorg når de trenger det, der de trenger det. Det er riktig og godt.’ Marias bok kap. 3, vers 7.
Denne strenge jesus-babyen er malt av Joos van Cleve, ca. 1510-1530
22. desember: Det kommer en periode når babyen plutselig blir veldig interessert i verden rundt, da det å holde fokus på matingen blir en prøvelse. Det er ganske slitsomt, men så blir man også ganske stolt, når baby vrir seg og styrer verre for å få med seg hva som skjer. Maria ser litt oppgitt ut, hun må nok snart finne fram et sjal til å stenge verden ute med, skal hun vedlikeholde ammingen. Bildet er malt av Gerofalo (1481 – 1559).
Her er en annen som ikke kan holde fokus på puppen, men som heller må se hvem som kommer for å tilbe ham… (Cornelis van Cleve, ca 1550)
23. desember: Naken Madonna? Det mystiske bildet «Stormen», malt av Giorgione i 1508 tolkes av noen kunsthistorikere som et bilde av flukten til Egypt. Det er mulig de som forfekter denne tolkningen også har bedrevet mye hands-on eksperimentell kunsthistorisk forskning på absinth og løsemiddelskader? Uansett gir de oss muligheten til å inkludere naken ammemadonna i kalenderen. Kalenderen går mot slutten, og det gjorde også Madonna Lactans tradisjonen. Utover 1700-tallet ble den nesten helt borte. Og det var selvsagt internett og internettporno som hadde skylden. Det vil si den tidens store informasjonsteknologiske gjennombrudd; boktrykkekunsten. Gutenbergs oppfinnelse førte til en avfortrylling av verden, og menneskekroppen. Massespredning av Bibelen gav grobunn for protestantismen, og med den en mer puritansk tankegang. I tillegg ble det mulig å trykke anatomiske tegninger for medisinsk vitenskap. Og selvsagt porno. Kvinnekroppen ble avmystifisert, avhellighet og seksualisert. Å se på kvinnebryst som noe seksuelt er en greie i Vesten; det kan godt være at dette er et relativt moderne fenomen. Etterhvert ble det ikke lenger regnet som anstendig å vise brystene til Madonna. Etter konsilet i Trent på midten av 1500-tallet ble også katolikkene negative til nakenhet i kirkekunsten. Ammende Madonna var gjennom middelalder og renessanse et av de viktigste kirkelige bildene på Guds kjærlighet til menneskeheten. Kanskje tidvis viktigere enn Jesus på korset, som vi nå tenker på som kirkens viktigste symbol. Desverre overlevde ikke brystet som religiøst symbol at bryst ble sekularisert og seksualisert
24. desember: Ammemadonnatradisjonen døde som vi så ut innen ca. 1750, og kropp og kvinne fikk lite positiv plass i kirken. I nyere religiøse tradisjoner er det derimot igjen blitt rom for det kroppslige, det pragmatiske, det mystiske, og det kvinnelige. Her er den tøffeste og beste framstillingen av flukten fra Egypt som jeg har funnet: Maria er topp level ammer og fikser det ridende på eselet. Hun rir damesal, sikker fordi bekkenet ikke tillater noe annet etter fødselen.. Figuren har meksikansk opphav, men jeg har ikke funnet hvem som har laget den. Visstnok ble den gitt til en amerikansk kirke, som litt beskjemmet måtte returnere den til giveren fordi folk ble støtt av nakenheten.
Statuen følges av et dikt av Trudie Barreras, som eier statuen:
We soon became aware
Our little Yeshua needed safety
greater than was offered
By our small-town obscurity.
So my brave Joseph took us forth
on a retracing of the journey
Followed by our ancestor Joseph
as he was led in slavery to Egypt.
That was when reality
came crashing in!
I’d thought the way was hard
When first we went to Bethlehem!
Yet now I held the babe within my arms
For every dusty, weary, jolting league.
Mile after mile, day after day,
Nothing to be seen but rocks and thorn-trees
And endless burning desert sands.
The patient donkey plodded on
While Joseph walked the path ahead,
Probing crevices for serpents,
scanning horizons for raiders.
I was afraid, yet somehow I saw
with doubled vision
As I gazed into that infant face,
For God was here, and we had
Abba’s promise
That if we did our part, and
followed faithfully,
And did not turn aside from this
hard path,The angels would be there to guide
us.
And oh, the blessing of those warm
lips upon my breast,
Drawing nourishment and love
from my deepest being!
I knew then what I have clung to
ever since –
Somehow that vast Omniscient
Spirit of the Cosmos,All Powerful, Eternal,
All Supreme,
Has chosen us, weak mortals that
we are
To bear Love’s fragile gifts to one
another!
We matter! What a miracle, we matter!
What an awesome challenge,
Knowing that if we don’t bear our
burdens in obedience
Incredible blessings for humanity
are lost.
It was these thoughts that kept me
going
Long after weary arms would have
let go!
At last that first hard journey
ended, but of course
Really our pilgrimage had just
begun
Sunniva Wilberg Halvorsen 