Hellig morsmelk, hellig pupp – og menn som skriver om føding..
“Mamma! Hvorfor har ikke vi noe jesusbarn i stallen vår”? Seksåringen roper indignert og litt oppgitt. Å sette opp julekrybba i det ene stuevinduet er nesten like gøy som å få sette opp julelandsbyen i det andre vinduet. Julebyen har flere blinkende lys og spiller tre julesanger usynkront, mens skøyteløpere knirker seg rundt.. Men krybba har to ulike saueraser, en geit, og både esel og okse, i tillegg til en kamel, og vismenn, gjetere, engler og den hellige kjernefamilien. I år satte vi opp julekrybba ganske tidlig, i et forsøk på å komme tidlig i mål med førjulsjobbinga. Selvsagt bremset norovirus, korona og snørr framdriften vår nok til at vi likevel jobbet til sendt lille julaften for å få huset juleklart. Fire dager etter jul har jeg fortsatt ikke pakket inn alle gavene, men harde pakker går ikke ut på dato og kan alltids tas fram en regnværsdag i mars i stedet. Bilbaner i plast, og gull, røkelse og myrra, er alle gaver med ekstra lang holdbarhet.
“Joda, vi har jo Jesusbarn. Maria holder ham!” Roper jeg tilbake, strålende fornøyd over å nok en gang få inn en rant mot evangelisten Lukas. Etter mye leting fant jeg endelig en julekrybbe hvor Maria holder jesusbarnet inntil seg, i stedet for å la han ligge og slenge i krybba. Barna liker det brede utvalget i småfe, men diskuterer seg imellom hvordan de kan lage en krybbe, siden min ammepolitiske statementkrybbe tydeligvis ikke når helt opp i deres øyne. “De svøpte ham og la ham i en krybbe”, står det, men det er selvsagt bare fordi Lukas og de andre mennene som skrev bibelen hadde lite peiling på nyfødte babyer. Tre julaftener har jeg nå enten vært gravid eller hatt en bitteliten nyfødt baby i armene. Og hver jul tenker jeg, at Maria la ikke fra seg den nyfødte babyen sin i matfatet til dyra, i den kalde, gufsete hulestallen. Nyfødte babyer holder man selvsagt tett inntil seg, under klærne sine, hud mot hud, hjerte mot hjerte, hvor den lille hører hjerteslagene til mor, lukter mamma og morsmelk, og kan legges inntil puppen så lett som bare det, så fort babyen blindt begynner å søke rundt etter puppen. Og etter litt soving ammer jo uansett babyen nesten hele tiden, så ingen grunn til å legge den oppi den krybba. Dersom vi skal ta Juleevangeliet for god fisk, så må vi regne med at Guds sønn ble født med perfekt sugetak.
Hans Adolph Brorson framstår som en foregangsmann for god fødselsomsorg, og viste overraskende mye interesse for innredning av føderom til å være en pietistisk 1700-tallsbiskop. Han skrev Mitt hjerte alltid vanker i 1732. Jeg tviler på at hverken han eller Lukas eller så mange av de andre mennene i kirkehistorien var tilstede ved særlig mange fødsler. Argumentasjonen i hele den gamle, vakre julesalmen handler om forferdelsen over forholdene rundt stallfødselen. En spurv har dog sitt rede Og sikre hvilebo, En svale må ei bede Om nattely og ro, En løve vet sin hule hvor den kan hvile få,- Skal da min Gud sig skjule I andres stall og strå? Konklusjonen til den gamle salmedikteren ligger i at han vil svøpe det nyfødte barnet i hjertet sitt, noe som ikke er så langt i fra rådene nybakte foreldre får, om å la barnet ligge tett inntil og få ro og trygghet av å høre på hjerterytmen din. På 1970-tallet oppdaget forskere at syke og premature babyer som får ligge hud mot hud, klarer seg langt bedre enn de som ligger i kuvøse. Å ligge tett inntil et annet menneske er et grunnleggende behov hos små babyer.
Julen 2019, etter en høst som kengurumamma til en baby født i uke 30, med evig amming, samsoving og hud-mot-hud, lagde jeg en julekalender om Maria Lactans; den ammende Maria, med hellig morsmelk og fri pupp. Her kan du kose deg med den; Ammemadonna. Kort oppsummert så var den ammende Maria et nesten like viktig symbol i kirken fram til ca. 1750, som Jesus på korset. Dessverre tapte den hellige ammingen terreng, fordi både kvinner og kropp ble for vanskelig for pietistene på 1700-tallet. Ta gjerne en ny titt på Mitt hjerte alltid vanker og se hvor fraværende fødekvinnen er i Brorsons føderom..
Babyer skal holdes tett inntil, og være nær foreldrene så mye som mulig. Det er jo derfor bæresjal er så genialt. Nesten alle menneskelige kulturer har hatt løsninger på hvordan babyer skal bæres, hvertfall fram til man fant opp barnevogna. Før det måtte man finne måter å få hendene fri, samtidig som man passet på babyen sin. Bæresjal er jo en slik løsning. Sist jeg sendte ut et nyhetsbrev skrev jeg om Soloppgangsrenningen, som skulle gi et sjal til en liten regnbuebaby. Det ble to sjal på den renningen. Jeg utfordret meg selv på å lage et søstersjal som var så ulikt det første sjalet som mulig, men med samme fargestil. Resultatet ble sjalene Soloppgang og Fantus og maskinene. Fantus og maskinene ble vevd til showcase på Nasjonalt bæretreff 2025, hvor tema var BarneTV. Her er en liten smakebit på soloppgangsveven – jeg synes hvertfall det er deilig å se farger, lys og sommer nå som dagslyset er like flyktig som julens sjokoladerisboller.
Sunniva Wilberg Halvorsen 
Legg igjen en kommentar