Sunniva Wilberg Halvorsen

Tanker om de små historiene som blir borte, fredningsgrensen, generasjonskløften, og selvsagt litt om veving.

Vi lever i vanskelige og voldsomme tider. Jeg orker oftest ikke dyplese nyheter, det blir for mange mareritt og bekymringer. Som småbarnsmor takler jeg ikke lenger å lese om barn som dør. Jeg hører til en av de heldigste generasjonene noen sinne – mitt første politiske minne er at de rev Berlinmuren på TV. Krig og krise hørte fortiden til da jeg vokste opp. Vi forventet aldri å frykte for at våre sønner må dra i krigen. Men sannheten er jo at tidene har som oftest vært vanskelige og voldsomme. Og stort sett var det værre før. 1600-tallet var for eksempel ganske så kjipt. Men 1500-tallet var værre. På fint kaller vi det brytningstider. Slutten på en verdensorden har aldri vært spesielt hyggelig. På 1500-og 1600-tallet var det slutten på middelalderens samlende kirkeliv, med påfølgende religionskriger. Usikkerhet, sult, uår og pest. Bekymringene stod nok i kø. Fra London kommer denne tallerkenen i leirgods (eng. earthenware), med teksten: “You and I are earth, 1661”. En lokal versjon av romernes Memento mori. Husk at du skal dø. Mennesket skapt av leire. Fra jord er du kommet, til jord skal du bli.

Vi som er arkeologer har et litt spesielt forhold til jord. Jordlagene vi graver oss ned igjennom er rester av historier, de store linjene og de små øyeblikkene. Hvilke historier vi kan stoppe opp og undersøke styres strengt av hva vi har av tid og penger til rådighet – og det er det i siste instans Kulturminneloven som avgjør. Norge har hatt en sterk kulturminnelov siden 1978, men den har også hatt sine svakheter. Fredningsgrensen har gått ved 1537, ved reformasjonen (men 1649 for stående bygg). Det betyr at om det var vi som fant tallerkenen over, ville ikke museene hatt penger til å ta den inn i samlingen sin. Realiteten er at det “etterreformatoriske” materialet har ikke hatt noe vern, og vi har bare måttet grave gjennom lagene fra 1600-tallet uten tilstrekkelig dokumentasjon og uten å egentlig samle inn gjenstandene. Realiteten er at materialet kasseres. Vi graver ut middelalderbyen, men har måttet velge bort historiene fra slutten av 1500-tallet, fra 1600-tallet, fra 1700-tallet.

Kanskje er det nå likevel håp for den etterreformatoriske keramikken, og resten av sporene fra det tidligmoderne Norge. På mandag slippes nemlig utkastet til en ny Kulturmiljølov; akkurat nå er alt vi vet om norsk kulturminnevern i flux. Ryktene sier at fredningsgrensen skal endres. Ryktene sier også at det er stor sannsynlighet for at arkeologiske utgravninger skal samles hos universitetsmuseene. Det betyr at alle vi som jobber med middelalderbyarkeologi på Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU) akkurat nå ikke aner om vi får beholde jobbene våre. Etter 12 år på samme arbeidssted kjennes det som en enorm omveltning og en eksistensiell krise. Jeg tenker mye på hva jeg egentlig vil jobbe med, hva vil jeg gjøre med livet mitt? Akkurat nå er det bare å vente og håpe. Tomorrow is the judgement day

Så, mens arkeologhjertet bever og One day more går på loop i hjernen min, så tenker jeg på alle de historiene som ingen synes det er noen vits i å fortelle. Om det som er for hverdagslig, for nært, for sårt. Arkeologiske spor overlever ved et tilfeldig utvalg – det er tross alt stort sett gammelt søppel vi graver ut. Men historiske spor overlever fordi noen synes det er verdt å ta vare på, noen skriver ned den historien, noen tar vare på akkurat de gjenstandene. Vi gjør disse valgene selv, hver dag. Hvilke historier fra mitt eget liv forteller jeg til mine barn? Hva er det vi kaster, hva er det deilig å bli kvitt – og hvorfor?

Min mor dødsrydder på loftet. Det er et loft, hvor tre generasjoner bare har stuet bort alt de ikke har orket å rå med. Og generasjonene før oss, de tok vare på alt – de bar tross alt på krigstraumer og minner om nødsår. Dette er arbeiderklassens historier. På en måte skulle jeg ønske det var jeg som fikk rydde, men min mor er den eneste som kjenner til alle disse tingenes historier. Jeg mistenker bare at vi har ulike verdimål på alle disse tingene – alle disse historiene. Hun rydder med jordnær effektivitet, men også med stor kjærlighet til det som var – og til eldstedatteren som kommer til å ende opp med å rydde, om ikke hun gjør det. Jeg minner henne på at datteren hennes er tekstilhistoriker og gjerne vil se gjennom det gamle tøyet. Men det er mye, og lite som kan “brukes”; spørsmålet er i hvilken grad vi skal ta vare på tingene for historienes skyld. Barneklær fra 50-tallet. Heklede sanitetsbind. Hofteholdere og rare hatter. Det koster plass å ta vare på fortidens ting, og moderne boliger bygges uten lagerplass. Familienes loftsmuseer forsvinner nå, i dette generasjonskiftet.

“Jeg har kastet alle filleremsene!”, sier mamma, med tydelig lettelse og stolthet. “Jeg må slippe å gjøre noe med alle de gamle fillene – jeg drømmer om å veve blå filleryer, ikke tilfeldige farger og skjevt klippede remser”. Jeg husker jeg fant pose på pose med filleryeremser, og syntes jeg hadde gjort tidenes loftsfunn. Og så gøy, for mamma som vil veve ryer? Kanskje kunne vi klippe opp noe av det gamle tøyet og lage det til minnerike ryer, en måte å bevare det gamle i ny form? Men nei – for mamma var dette en av disse tingene man «måtte” gjøre, det er frihet også i å ikke bære en tradisjon videre. Da hun var liten pleide alle kvinnnene i familien; mamma, mormor og oldemor, å sette seg ute en solskinnsdag, og klippe remser av alle utslitte tekstiler. “Men det var jo ingen av dem som vevde?”, sier jeg overrasket. Det har jo vært mysteriet med filleremsene på loftet. “Nei, man leverte oppklippede filler til noen damer i byen som vevde filleryer på si, og så fikk man enten billige ryer tilbake, eller man fikk litt penger for remsene”. Etterhvert ble det færre og færre som tok imot filler for veving, og så ble de til slutt liggende på loftet. Husmødrene hadde jo ikke egne penger, men dette var en måte å få inn litt ekstra. “Slik var det med ulltøyet også. De tok vare på ullfiller og leverte inn til en butikk i byen, og fikk litt penger tilbake”. Pant på klesfiller altså – det hadde vært noe i vår tid, hvor vi drukner i tekstilavfall!

Disse historiske fillenøstene er altså borte på historiens fillehaug, og med dem forsvinner nok en liten bit av hverdagshistoriene, kvinnnehistoriene, arbeiderhistoriene. Hadde mamma husket å fortelle meg disse historiene, om vi ikke hadde hatt de konkrete gjenstandene til å minne oss om den lille ekstra inntektskilden til formødrene mine? Jeg vet ikke, men det minner meg på at tingenes verdi ligger vel så mye i hvilke historier vi forbinder med dem, som i tingenes egenverdi. Jeg er også både veldig takknemlig både for å få lov til å ta vare på historiene, og for å slippe å ta vare på alle tingene. Også er jeg takknemlig for at jeg har mulighet til å veve mine egne historier. Hverken jeg eller min mor er nødt til å veve med tidligere generasjoners filler, om det ikke er det som gir oss glede.

Akkurat nå gir det meg veldig stor glede å veve på soloppgangsveven. Den skal bli del av en annen families historie, som fødselssjal til en liten jente som kommer til verden en av de nærmeste dagene. Og jeg kjenner på litt ekstra glede ved å være del av en lang tradisjon med kvinner som har en liten sideinntekt fra tekstilhåndverk. Og som en ekstra takk til deg som abonnerer på nyhetsbrevet mitt, og som har orket å lese helt hit, så har jeg lyst til å gi deg muligheten til å skape en liten flik av tekstilhistorie sammen med meg; jeg har litt plass på denne renningen. Den er i cosy cotton, ekstra myk og fluffy bomull, i soloppgangsfarger av rosa, lilla, fiolett, orange, gull og solgult. Om du ønsker deg en custom, å være medskaper på et sjal, et skjerf, en hals, et lite babyteppe eller noe annet, så send meg en melding!