Sunniva Wilberg Halvorsen

Januar: Ny start, nok en gang

Babyer er små, søte eksistensielle kriser. Det har hvertfall vært et gjennomgangstema for meg, i mine barseltider. Også med min tredje baby har jeg sittet ammefast og fundert over hva jeg egentlig vil med livet mitt. Og det jeg vet at jeg vil, i tillegg til å være nok mamma til alle, er at det skal være litt igjen til meg også. Litt igjen av meg, nok til at jeg skal kunne skape noe. Veve med ord og med farger, tråder av historier, forme noe ekte og håndfast. Å konsentrere meg lenge nok til å skrive ned ordene. Å ha hendene mine for meg selv så mye at jeg kan fylle veven med myke tråder. Og kanskje også lykkes med å få noe utav jorden jeg prøver å dyrke her på småbruket vårt?

Men jeg har jo alt en facebook-gruppe hvor jeg viser fram veving med litt attåt? (https://www.facebook.com/groups/170625477097031) Hvorfor trenger jeg da å finne utav substack også, jeg som er selvutnevnt luddit? Jeg er så oppriktig glad for alle de som følger med på det jeg gjør, som bryr seg med å glede seg med meg over vevprosjektene mine. Men, som de fleste mennesker i verdenshistorien, lever også vi i vanskelige tider. Jeg ser rundt meg at migrasjonen fra facebook har begynt, og jeg vil gjerne bevare, og helst viderebygge, det lille samfunnet fra Villvev-gruppa. Og så har jeg lyst til å ekspandere og dele rikere og mer om hva jeg jobber med – i tillegg til å dele om veving, vil jeg gjerne dele litt skriving, litt småbruksdrømmer og frustrasjoner, og teste om temaer jeg er interessert i fenger fler enn meg, som amming og mamming.

Dessuten liker jeg å drøse essaytekst, og jeg vet godt at jeg har for mange ord enn hva som passer sosiale medier. Så kom og følg meg her hvor det er plass til mange ord. Jeg lover ikke faste oppdateringer, men kanskje får jeg til månedlige brev, kanskje hyppigere. Å følge substacken min er gratis, jeg er bare veldig glad for å ha deg her!

Velkommen til en villere og mer inderlig Villvev!