Sunniva Wilberg Halvorsen

Å leve landlig er å være nær på naturen, på både godt og vondt. Denne vinteren har vi hatt mye av begge deler. Gravid, med termin 4. februar, gruet jeg skikkelig for vinteren. Vi har egen gårdsvei, som vi som regel brøyter selv. Brøyte-mannen vår er en bra kar, men har også mange andre å brøyte for. Skrekkscenariet var å være innesnødd med to barn og kritiske fødselskomplikasjoner. Logistikken går jo ikke helt opp om far både må brøyte, passe barn og passe mor. Tidligere vintre har også hovedveiene her tidvis vært gjensnødd, og da hjelper det ikke at ambulansestasjonen er tre minutter unna. Siden andremann kom 10 uker for tidlig, og var ute rimelig raskt, må jeg innrømme at jeg googlet hvordan man tar imot egen baby om man er alene. Backup-planen min var å bo de siste ukene før fødsel hos foreldrene mine på Nøtterøy, men samtidig ville jeg jo gi barna våre et mest mulig vanlig familieliv. Å gå fra to til tre var hvertfall for meg veldig preget av frykten for å ikke gi barna mine nok av meg selv; utilstrekkelighet er vel en rimelig vanlig følelse blant oss mammaer.

Et av tiltakene mine for å trygge vinterens situasjon var å inngå en ny brøyteavtale med en aktør som var nærmere oss. Han syntes nok han hadde solgt seg for billig, for etter å ha vært her to ganger (og harvet opp veien vår skikkelig stygt), ghostet han oss og dukket bare ikke opp mer. Men mannen har heltet med den gamle blå traktoren vår, og holdt veien åpen nesten alle dager. For selvsagt ble dette den hardeste vinteren i manns minne. Som kystvestfolding ante jeg ikke hvor heftige vintre det var i Våle før jeg flyttet hit! I fjor endte vi med å prøve å brøyte fylkesveien selv, for å få barna på skole og barnehage. Da oppdaget vi at måten man kommer seg fram på landet vinterstid, er at far kjører foran med traktor og mor og barna etter i 4xSuven. Jeg ser for meg at det burde finnes SoMe for å avtale slike lokale kolonnekjøringsgrupper? Men til tross for hvor latterlig mye snø vi syntes det var i fjor, kom det mer i år..

Fra og med november fikk vi høyere og høyere skuldre. Familien diskuterte vær og snø utrolig mye. Et av tiltakene mine (i tillegg til medisiner) for å hindre ny prematur fødsel, var å oppføre meg som om jeg var på «bedrest», jeg holdt meg mest mulig i ro, og turde knapt bevege meg i tredje trimester. Så da mann og barn kjørte fast bilen i veien vår før jul, ville han jo ikke ringe meg og be om hjelp. Og barna ville ikke gås fra alene i mørket i bilen. Så han og eldstemann kjempet seg fram, med hardpakket snø til livet på 7-åringen, og 4-åringen ble lagt sovende på akebrett og forsøkt trukket frem. Selvsagt våknet stakkaren da tråden røk og han ble full av snø. Gråtende kom de seg til slutt hjem, mens de forsverget den Dumme Snøstormen! Etter dette har «redningsakebrett» og vinteryttertøy vært fast invetar i bilen vår..

Vinteren har vært preget av snøkaos, både hos oss og i resten av landet. Jeg var sjeleglad da vi kom forbi nyttår, og den første nyttårssnøstormen hadde lagt seg. Vi har aldri hatt mer snø på tunet vårt. En isklar dag i januar registrerte jeg det kaldeste jeg har opplevd til nå: -27 grader! Fram mot fødselen bodde jeg i en ullkjole, og var stort sett utmattet.

Den helgen vi endte på sykehuset for å føde brygget det på nytt opp til snøstorm. Det er bare 25 minutter fra oss til sykehuset i Tønsberg, men det hjelper lite hvis veiene stenger. Så vei og kjøreforhold måtte stadig veies opp mot risiko for fødsel og logistikk rundt dette. Jeg tørr ikke tenke på hvordan folk som bor faktisk usentralt må stresse for å komme til sykehus.. Da vi fikk beskjed om at vannet ikke hadde gått, men at fødselen burde igangsettes på grunn av lite fostervann og trolig dårlig morkakefunksjon, måtte jeg tverrsnu fra å ha vært så lite aktiv som mulig, til å være så aktiv som mulig.

Lørdag formiddag kom vi til sykehuset. Søndag formiddag hadde jeg fått igang litt svake rier, men fikk ballong for å framskynde prosessen. Jeg drømte fortsatt om en fødsel på mine egne premisser, så jeg masserte igang melkeproduksjonen, danset shimmier og magedans i dusjen, og gikk masse.. opp og ned alle sykehusets trapper. Og rundt og rundt sykehuset, i stadig tiltagende rier og stadig økende snøstorm. Ca. kl 21 gikk vi siste runde rundt sykehuset – da spøkte vi om at Kjetil kanskje måtte fyre bål og grave snøhule bak sykehuset, om jeg fødte der. Men jeg fikk både badekar, stjernehimmel og Heilungs urrytmer å føde til.. Kl. 23.15 14. januar fødte jeg stående i dusjen, med et skikkelig urkvinneskrik. Kjetil og jordmor tok imot han, og gav han til meg, før jeg kunne bære han selv inn på senga og legge han rett på brystet. Babyen var frisk og deilig og hel, og alt var så fint og riktig som jeg bare har drømt om.

Å ha en nyfødt man får helt ansvar for fra første stund er veldig annerledes enn å ha baby på nyfødtintensiv. Det er to helt ullike typer stress og utmattethet. Men du så deilig å få oppleve denne friske måten å være helt utslitt. Etter to tøffe fødsler var dette veldig helende og fint. Vrangpelsen i meg føler også litt triumf over at kroppen min er så sterk og kompetent, enda så mange risikofaktorer jeg hadde (Hallo, geriatrisk graviditet og sykelig overvekt).

Men med januarbaby er ikke stresset over når ungen er ute.. På dag to måtte vi komme oss hjem, før neste snøstorm stengte veiene. Vi skyndte oss hjem, og snødde deretter inne. Første dag hjemme var vi fanget. Kjetil kjempet seg ut til vedbua og fikset ved. Siden var vi i kontinuerlig «kose, måke, overleve» modus. Vi gledet oss til å få de to store barna hjem, men Nøtterøy var gjensnødd så de kom seg ikke tilbake fra foreldrene mine. Uka etter fødselen stengte skole og barnehage på grunn av snøforholdene.

Kjetil brukte store deler av sine to ukers pappafødselperm på måking. Vi brant kontinuerlig på vedovnen i stua, så baby kunne ligge hud mot hud. Vi koste masse. Vi ble veldig slitne av snø. Det var tydelig at snøen elsket den lille vinterkongen vår. Etter fire måneders betenkningstid fikk han navnet Vetle, et skikkelig vinternavn avledet av middelalderske Vetrlide. Det betyr født på vinteren, som en bjørnunge, eller vinterkriger (en «lid» er et krigerfølge).

Nå som mai endelig er her, begynner vinterstresset å slippe taket. Vi er nok lett traumatisert av de evige snøstormene. Men jeg savner alt den bittelille nyfødte vinterbabyen som jeg knuget og knuget – nå er han alt fire måneder gammel og smiler så fort han våkner.