Sunniva Wilberg Halvorsen

Vinter. Og vi har sosialdistansert så lenge at vi ikke lenger vet hva det er å være sosiale. Det er tid for litt tilbakeskuende betraktning, til første lockdown periode. Da barnehagen stengte, og vi tydelig kunne se hvor priviligerte vi er. Jeg i mammaperm, han på hjemmekontor, med hus og hage og 37 mål tomt å grave skyttergraver på. Masse mulighet til kvalitetstid med storebror. Og litt mindre tid til rolige ammestunder med lillebror.

Målet mitt for våren var i utgangspunktet å male verandaen. 12. mars var jeg innom matbutikken, men snudde i døra da jeg innså at jeg uforvarende hadde kommet til Sovjet, 1985, med lange køer og tomme butikkhyller. Istedet stakk jeg innom på Montèr og kjøpte terassebeis (shimmergrå). Dagene som fulgte ble litt mer hektiske enn forventet, men likevel veldig fine. Å aktivisere en treåring med en baby på slep er ikke alltid så lett.

Sandkassen i hagen vår lå på solsiden av uthuset. Hjemmebarnehagelivet medførte at vi tilbragte mye tid der sammen. Denne deilige uteplassen hadde vi tidligere ikke benyttet, fordi det var fullt av brennesle og geitrams, og fordi veggen var skikkelig ekkel. Hjemmekontormannen ble invitert ut i sola på lunsjer, og snart satt vi og fablet om å gjøre solveggen litt finere…

Men hva er vitsen med å male og gjøre det fint, om veggen fortsatt er ekkel? Dette gamle uthuset er et lappeteppe av gamle påbygg og ombygg, og området rundt vinduet var preget av rare løsninger med korte panelfelt av dårlig, vridd treverk, og en gammel luke jeg tror har vært en gjødselluke fra dyrerom. Jeg elsker at husene på bruket vårt er rare og gamle (ok, bare 1800-talls, men dog..) og SEFRAK-registrerte. Jeg er også opptatt av at gamle bygg skal bevares ved å være bruksbygg for nåtidsmennesker. Og da må de dekke våre behov. Siden jeg også er overbevist om at bygget har sitt uttrykk på grunn av slurv og dårlig håndverk i nyere tid, heller enn alders edel skikk, fant vi fram brekkjernet.

Nå er det jo slik at mye vil ha mer. Og når vi først hadde fått en slik fin vegg, hadde det jo vært fint å få det enda finere der. Dessuten var det snart påske. Og hverken vi eller noen andre skulle på påskeferie. Lillebror var supergrei og sov 3-4 timer på dagtid. Og sandkassa var uansett for liten – sandkassebarnet fortjente en skikkelig sandkasse, (med faktisk sand, ikke bare mose) når han lekte i den i timesvis. Storebror var enig i at det var supert å flytte sandkassa bort til lekestativet.

Siden vi var i «nå skal vi få fikset ting»-lunet fikk vi også påkjørt ny grus til vei og gårdsplass denne våren. Ikke bare var det gratis underholdning i form av lastebil som kom helt inn på tunet (ikke helt gratis; 4 lastebillass med grus er dyr underholdning). Det var også masse gratis trim i å flytte grusen til riktig sted etterpå. Det inkluderte å fundamentere litt foran den fine nymalte veggen… Her skulle det nå bli platting! Det er viktig å sette seg hårete mål.

I ettertid aner jeg egentlig ikke hvordan vi fikk det til. Vi som har opplevd at arbeidskapasitet på fritidsprosjekter er under halvparten av hva vi fikk til før vi fikk barn, fikk til så utrolig mye denne våren. Finvær og sovebaby har nok mye av æren. Dessuten tror jeg at vi ble bedre foreldre av koronatiden. Vi måtte lære oss og treåringen å være sammen på nye måter. Han måtte lære seg å leke litt mer på egenhånd. Vi måtte lære oss å få til ting samtidig som vi passet på han. Det er kjekt for barn å se se foreldre jobbe med noe praktisk. Han fikk være med på noe, og var ellers fornøyd med å leke ved siden av oss ute. Det var slitsomt, men også utrolig deilig å bli tvunget til å få det til. Ikke hadde vi mulighet til å være med besteforeldre og få avlastning heller. Og vi bygget altså en hel platting og fikset masse oppussing. Og treåringen – han bygget en dinosaur.

Dette ble langt – og mer skal komme. Men om jeg skal klare å få publisert det må vi nok dele dette innlegget i flere kapitler.