Sunniva Wilberg Halvorsen

«Dette er det vi skal leve av etter apokalypsen», erklærte min mann stolt.

Vi kom lovlig sent i gang med våronna, først måtte vi jo hakke huset ut av siste vinters bredannelser. Og grave plogen opp av skogbunnen. Det var stor glede da vi oppdaget den. Hvorfor den var begravd er uvisst, men den var hvertfall ikke smidd om til sverd. Heldigvis slapp vi å finne opp arden på nytt. Med hjelp fra internettet og sin lillebror lærte Handynerden seg å pløye med Traktorvidunderet. Jeg var bare glad for at jeg slapp å spavende hele åkeren for hånd. Det ble uansett nok håndarbeid, for vi har hverken harv eller såmaskin.

Hovedfokuset vårt for første års dyrkingssesong var selvsagt selvberging. Å dyrke mest mulig av de tingene vi spiser mest av. Poteter er et selvsagt valg for den moderne prepper hobbybonde. Min tidligere erfaring bestod i at pappa dyrket poteter da jeg var liten, og de nypotetene smakte godt. Dessuten var de morsomme å ta opp. Her ante jeg selvsagt en mulighet til å gi barnet mitt gode livserfaringer, sunn underholdning og en mulighet til å være med å jobbe i et fellesskap med oss voksne, samtidig som han utvikler forståelse og respekt for hvor maten kommer fra. Jeg tok i liten grad høyde for at Kaosprinsen er snart to år, og foretrekker å kaste framfor å samle.

Jordbruk er en praktisk øvelse. Jeg tviler ikke på at en god bonde har årevis med erfaring, samlet opp gjennom læring fra mester til svenn. Den gode bonden kjenner røttenes røtter som om de var hans egne, hans barn sovner inn til eventyret om Mykhorriza og den gode symbiosen. Hver morgen speider bonden etter fuglenes flukt og stikker hendene i jorden og KJENNER jorden, og vet, at nå, nå er jorden lagelig, nå skal det sås. Dessuten er hun kanskje utdannet agronom. Det er ikke jeg, men som akademiker er jeg flink til å rulle meg inn i et beskyttende teppe av vekttal som skal hjelpe meg mot manglende praksisopplæring. Før anskaffelse av småbruk har jeg derfor selvsagt gjennomført et grunnfag i økologisk landbruk, deltid, over to år (samlingsbasert, men som småbarnsmor ble det ikke så mange samlinger).

Rustet med en nokså tynn teoretisk kjennskap til potetdyrking gikk jeg dermed løs på oppgaven med å potetfø oss gjennom vinteren. SSB var behjelpelige med tabeller over gjennomsnittlige familiers årsforbruk av poteter. Det var noe vanskeligere å finne tall på hvor mange kg settepoteter som må til for å oppnå ønsket mengde potet. Jeg velger her å sitere meg selv, i min innleveringsoppave i økologisk plantelære: «I følge SSB (2012) ligger avkastning pr dekar på potet i Vestfold på ca. 2372 kg. Ønsket avkastning på potetavlingen på Åsenden er ca. 200 kg, så det er ønskelig å dyrke opp ca. 100 kvm med poteter.» Heldigvis ble måltallene våre noe nedjustert, da min mann forfekter den holdning at man bør begynne i det små og bygge seg oppover. Vi ble dermed enige om å starte med 5 kg settepotet. Selvfølgelig kjøpt inn fra sertifisert forhandler, vi vil jo ikke spre fremmed potetsmitte i jorda vår. Jeg bestilte 5 kg av Troll settepotet fra Felleskjøpet. Troll er den sorten som er har best motstandskraft mot tørråte, og er kjent for å være det beste økologiske valget. Også bestilte jeg 5 kg mandelpotet, fordi det er så godt.

Jeg må dessverre innrømme at vi ikke har logistikken på plass for alle de aktuelle dyrkingsprosjektene våre. Særlig vanskelig var det med forodlingen. Spørsmål knyttet til lagerplass tar vi i et senere innlegg, eventuelt inviterer vi inn til stor potetspisefest i oktober. Noen lyskasser til lysgroing av poteter hadde jeg selvsagt ikke, ei heller rom med korrekt luftfuktighet og temperatur (lav temperatur, høy lysstyrke og RH 95- 98 %.). Heldigvis gikk det helt fint å legge pakkene med settepotetene (med lokket av) på et avstengt roterom i fire uker. Lysgroing skal gi raskere oppspiring, noe som er essensielt siden potetdyrking er et kappløp med tørråta. Det er om å gjøre å få mest mulig potetvekst før tørråtesporene kommer flygende gjennom lufta.

Tørråta kommer med regnet. Men regnet, det kom aldri. Solen brant i ukesvis fra naken himmel, men en sval bris vugget hengekøyen mildt og jaget tanker om undergang og jammer på flukt. Derimot kom potetriset. Det vokste seg stort og mektig. Det blomstret. Det var så grønt, så grønt. Vi har egen brønn, og har vannet. Litt. Innimellom. Ikke mye. Delvis av frykt for å gi tørråta spillerom. Men mest fordi brønnen gikk tom. Tre ganger. Så fikk vi liv i en gammel brønn. Den gikk også tom.

Den apokalytisk fine sommeren, sammen med min middelmådige innsats som bonde, gjorde at resten av grønnsaksåkeren i liten grad vil fø oss gjennom året. Det er potethøsten det står om. Det var derfor med beven og frykt jeg merket meg sykdomstegn (eller var det kun tørke?) på bladene da vi kom hjem fra ferie. Det er et stykke igjen til Irland, 1846, men sommeren har frambragt en politisk debatt om matsikkerhet som styrker min overbevisning om at det er viktig å i det minste KUNNE dyrke maten sin selv. Dessuten er det enormt tilfredsstillende.

Vi har nemlig begynt å spise potetene. Vi tar de minst sykdomsresistente først. Tilfeldigvis er det også de beste.