Sunniva Wilberg Halvorsen

Livet vårt er fullt av førstegangsopplevelser dette året. Jeg trenger et sted å dele de små og store raritetene livet som fersk småbruker og nesten likeså fersk mor byr på. Løsningen er selvsagt å blogge. Vi trenger alle å rope inn i nettets intethet, så dette er min forskjønnede virkelighet. Min mor har gitt meg gaveabonement på Lev Landlig. Så jeg vet hvordan det skal være. Vi skal ikke snakke om vinteren. Ikke nevne evig snødrev over 300 m gårdsvei og ingen brøyteavtale. Ikke mørket når vinduene snør igjen, eller ensomheten ved å slå seg ned langt unna venner og kulturliv. Ikke at vi har et barnevaktkompatibelt barn uansett.

Men altså, nå er jeg her – på småbruket jeg har drømt om siden jeg var liten. Ekstremvinter er fulgt av ekstremsommer, og selv om vi kom sent i gang med å etablere åker, kan vi nå begynne å høste det vi sådde. Det vil si, det som har overlevd komboen tørke og litt for skyggefull åkerlapp (Min mann, Handynerden, har både fått liv i en ekstra brønn og lært seg å bruke motorsag. Mer om det senere).

Jeg har ca. 200 kvm kjøkkenhage. I våres, da snøen gikk i slutten av mai, lærte Handynerden seg å pløye, og rev opp gammel eng for meg med traktorvidunderet. Deretter flyttet jeg noen tonn torv og stein og harvet for hånd med greip. Synes selv det ble en prektig åker og har satt ut litt forskjellig: poteter, løk, beter, fennikkel, purre, sellerirot og kål.  Selvsagt hadde jeg langt større planer og har mange ubrukte frøpakker, men har tatt noen lærdommer om strategisk planting og realistisk tidsbruk som heltidsarbeidende småbarnsmor.

Det er første gang jeg prøver meg på å dyrke noe mer enn gressløk. Man kan si jeg har gått høyt ut, og nå som resultatene viser seg er jeg egentlig ganske fornøyd. Det er tross alt krise i landbruket, at det på våre fire render med purre kun kom opp to spirer som har vokst til brave syv centimeters høyde er ingenting å skamme seg over.

Vår første avling er eterisk vakker, som et lite streif av sommerens eget hjerte, flyktig og med svært dårlige lagringsegenskaper. Da min far var på besøk før ferien, og inspiserte våre rader med store flotte kålblader, fra rosenkål, brokkoli og blomkål, formante han meg om å legge duk over avlingen. Kålens nest største fiende er nemlig larver. Kålsommerfuglens larver. Men kålen min var fin og flott, og jeg fikk aldri dratt innom felleskjøpet for å kjøpe duk. Felleskjøpet ligger nær jobben min. Det gjør ikke barnehagen vår. Det passet aldri å legge inn tid til dukkjøp mellom jobbslutt og hentetid.

Da vi kom hjem fra ferie viste det seg uansett at Rådyret er kålens største fiende. I fravær av vårt frittgående hundemonster hadde de kost seg og beitet på både beter og det som var igjen av kålen vår. Kålens blader var intrikat gjennomhullet, som den fineste blonde. En hærskare av små larver har spist og kost seg. Og nå har de blitt sommerfugler.

Flagrende, hvitgule slør av sommer. Sakte blafrende i sollyset, mellom tistlene i enga jeg ikke har tid til å slå. Og i gresset foran huset, om morgenen, som dagens eget lille smil idet Hundemonsteret slippes ut for morgenærendet. Jeg er sommerfuglbonde. Kål får vi kjøpt i butikken.